Visningsperiode i Christianssands kunstforening 14.01. – 16.02.2012
Velkommen til åpning i Christianssands kunstforening, lørdag 14. januar kl 1200.
Vi starter det nye året med to separatutstillinger av Johan Sager (1969) og Tine Aamodt (1969). Begge har sin utdannelse fra kunstakademiet i Trondheim, og er utdannet på midten av 90-tallet. Begge har sitt kunstneriske arbeid forankret i maleri.
Johan Sager har tidligere arbeidet med fotobasert maleri, men går denne gangen i en ny retning hvor han arbeider med digitale trykk i ulike formater.
Tine Aamodt arbeider med veggmaleri og installasjoner. Arbeidene relaterer til omgivelsene hvor de er plassert. De både preges av og påvirker konteksten de står i. De er en undersøkelse av stedets eller rommets funksjon eller identitet, eller en problematisering av rommets grenser og struktur. Rom blir forflyttet eller forskjøvet, perspektiv blir fordreid, og dermed også opplevelsen av omgivelsene.
JOHAN SAGER/AFASI
Det är viktigt att ha en lätt blick på verkligheten.
Om man stirrar för länge sipprar mörkret in.
Betydelserna börjar att skava.
Faller isär.Dunkla råk skymtar under ytan.
Ordet är kött. Kött är ett ord. Ett ord. Kött.
Arbeidene i AFASI handler om forholdet mellom bilder og begjær. I filmen Until The End Of The World av Wim Wenders bygges en maskin som kan ta opp drømmene våre. Menneskene i filmen blir avhengige av å se disse bildene. De blir fanget i en selvforsynt visuell loop.
Før kameraet ble oppfunnet, så vi oss selv i de andres øyne. Nå trenger vi alle disse bildene for å føle oss virkelige. Vi laster dem opp på nettet. Ikke til en bestemt mottaker, men til en potensiell. En stadig hvilende, aldri realisert, potensiell mottaker. Den stumme kameralinsen. Panoptikon. Den store Andre.
Vi bekjenner og bekjennelse, men blir aldri fri. Fanget i språket, i evig jakt på virkeligheten.
Johan Sager 20.12.2011
TINE AAMODT/ IMAGINE BEING JUST HERE
Denne utstillingen er laget spesielt for Christianssands Kunstforening, og handler om vår måte å se på og hvordan man oppfatter omgivelsene. Når man kommer inn i galleriet, ser det ved første øyekast ut som linjer som er tilfeldig strødd utover i rommet. Fra et punkt i lokalet oppstår en helhet, linjene løsriver seg fra underlaget, og danner tegninger i rommet. Disse tegningene refererer til selve gallerirommet, og andre rommelige konstruksjoner.
Tittelen er et paradoks. Det er vanligvis de stedene man ikke er, man forestiller seg. Dette poengterer det at man opplever omgivelsene ut fra allerede etablerte forestillinger. Og utstillingen krever nettopp det at man tenker seg rommet der og da. Publikum blir nødt til å lete etter de helhetlige bildene. Slik vi ofte har en tendens til å lete etter utvetydige, ”sanne” versjoner av virkeligheten.
Tine Aamodt, Imgaine being just here, 2012
